Familiebesøk på Martinique

Vi tok imot Trude , Frank og Åse i Fort de France for en drøy uke`s vinterferie ombord på Quiet Place. Pga. den korte tiden de bleke gjestene hadde til rådighet valgte vi å oppsøke de beste pelene på øya. Våre gjester var sultne på varme, sol , gode opplevelser og deilige sjøbad. Første stopp ankret vi opp i Grande Anse D`Arlet. Her ble det deilige sjøbad, og våre gjester fikk snorkle blant fargerike fisker og spennende undervannsvekster . Ut. har ikke tall på hvor mange ganger det plasket fra Quiet Place. Gjestene var sultne på sjøsprøyt. Sjøtemperatur på 29 gr. er ikke hverdagskost for nordlendinger. Neste stopp ble ikke langt unna. Rett rundt hjørnet dukket neste perle opp. Anse D`Arlet . Her var det skillpaddene som ble den største atraksjonen. De dukket opp rett ved båten. Da var det bare på med dykkermaske og snorkel for å ta disse for oss fremmede dyrene nærmere i øyesyn. Videre gikk turen sørover til St. Anne. Vi paserte Diamond Rock som har vært gjenstand for store konflkter mellom England og Frankrike. Stedet er en sjarmerende liten by med hyggelige spise steder og en lang sandstrand. Tilbake mot nord fikk vi en flott seilas med vind fra sørøst som gav en behagelig seilas for de av mannskapet som hadde sin første tur i seilbåt. Dagen ble toppet av en flokk lekne delfiner som gav oss et flott show langs skutesiden. Flott opplevelse for gjestene som opplevde dette for første gang. Dagene flyr fort når en har det hyggelig. Turen gikk da til St, Pierre for å få større kjennskap til stedet som i 1902 var gjenstand for en av de største katastrofer i moderne tid da en vulkan tok livet av hele befolkningen på 30 000. Stedet var meget velutviklet og var kjent som Karibien`s Paris og hovedsetet for Martiniqe. Historien forteller at en innbygger overlevede tragedien. Det var en fange som satt i fangenskap i stedets fengsel. Det fortelles at han var så beruset at han pustet overfladisk og derfor ikke ble offer for de varme gassene som drepte den øvrige befolkningen. Så for han ble rommen redningen. Vi ankret opp og gav oss av gårde for å se ruiner og få mer kjennskap til historien til stedet. Vi ble enig om at en guidet tur ville gi oss den beste mulighet for å få med oss det som kunne være av interesse. Vi var så heldige å få med oss Yves Desire` som på engelsk kunnne fortelle stedets historie på en engasjende og spennende måte. Han tok oss med i ruinene av stedets theater og vi besøkte cella der eneste overlevende oppholdt seg. Forøvrig er mye av stedet i dag bygd opp på ruinene fra bygningene som ble tilintetgjort under vulkanutbruddet. Allerede ved innseilingen til St. Pierre ble vi påmint hvilken tragedie stedet har vært utsatt for da sjøkartet informerte om de mange skipsvrak som ligger på havbunnen og gjør at områder ikke er egnet for ankring. Her i St. Pierre forlater Trude, Frank og Åse oss for å reise tilbake til jobb og studier i Norge. Vi tror og håper de har hatt det fint og fått en liten smakebit av livet som langturseiler.De besto i alle fall alle prøvelser med rullende netter, mastesus, jollesprut, saltvanns vask og det som ellers følger med livet ombord i båt på en glimrende måte. Nå fortsetter vi vår reise videre. Første mål er øya Dominica. Etter vårt uhell på Union Island er vi nå nesten rehabilitert. Fortsatt kreves daglig sårstell og litt smerter som er til å holde ut.

Tilbake på Quiet Place !

Da er vi heldigvis tilbake og igang med rekonvalenstiden ombord på Quiet Place. Smertene avtar og vi er tilbake der vi startet før uhellet. Sårene på leggen til Jan stelles omhyggelig hver dag av sykepleieren ombord. Godt å ha kompetansen på plass ! Nå tusler vi oss tilbake til Martiniqe for å ta imot Trude , Frank og Åse som mønster på der. Det blir da noen rolige dager etter gjestenes ønsker før vår ferd går videre mot den nordlige del av Karibien. Forøvrig går dagene fort og vi har inntatt karibisk tempo. Vi tar inn nye inntrykk, møter ulike kulturer,foretar nødvendig vedlikehold på båten,vasker klær og ellers bare nyter rolige dager.

Et lite uhell…..på land !

Odd Børretsen hadde rett i sin sjømannsvise hvor han i refrenget synger: " du er bare trygg så lenge du ferdes i båt ". Forrige mandag ankom vi Union Island Clifton for å sjekke ut på videre ferd mot Grenada. Vi la til en forandring til ved brygge. ( Og godt var det ) og planla en hyggelig kveld med våre gjester i marinaen. Union IslandIngenting å si på transporten til MartiniqePasienten får smertestillende intravenøst. En liten rask tur etter mørkets frembrudd i minibanken fikk fatale følger. Stien som førte tilbake til marinaen endte opp i en steinkløft med skarpe betong kante rca.1.5 m dyp. Kristin snublet først og deretter Jan med et smell ned i hullet i bakken. ( også dette allerede før første rom punch var inntatt og 0 promille ) Ut.(Kristin) ble liggende med sterke smerter før jeg klarte å komme meg til båten og fikk lagt meg. For å gjøre en lang historie kort. Lokal lege ble konsultert, og konkluderte med et eller flere ribbensbrudd. Sterke smertestillende hadde lite effekt og frykt for komplikasjoner gjorde at lege ved sos internasjonal bestemte at vi skulle fraktes med fly til Mariniqe for videre undersøkelse. Jan hadde også slått seg kraftig i foten som var hoven og smertefull med stygge sår. Privat fly med lege og sykepleier ble rekvirert og fraktet oss til Universitets sykehuset i Fort De France. Vi hadde fantastisk oppfølging og en behagelig flyreise. Pilotene kunne fortelle at Mick Jagger var forrige passasjer ! Jøss! Sykehuset vi kom til var en tragedie. Fullstendig kaos og gammelt og nedslitt. Timelang venting i korridorer som var overfyllt av pasienter og et personale som løp som forskremte høns. Vi ble undersøkt av en lege som ikke kunne et ord engelsk . Han skrev ut en liste med medisiner og sendte oss ut uten noen funn. Etter samråd med lege i SOS internasjonal kontaktet vi dagen etter et nytt hospital. Her blir vi fulgt opp på en fantastisk måte av dyktige leger som ser ut til å kunne sitt fag. Røntgen viste ribbensbrudd og inflamasjon av vev som forklarer de sterke smertene. Dette er ufarlig, men vondt og tar tid . Skaden i Jan sin fot er fortsatt noe uavklart. Røntgen viste i første omgang ikke brudd, men ny rtg. er rekvirert da brudd kan være vanskelig å diagnostisere rett etter skaden. MEN: Vi lider ingen nød. Bor på hotell midt i Fort De France  med utsikt til sjøen og til byen som akkurat i disse dager er i full fest med fantastisk karnevallsfeiring. Vi håper likevel at vi kan dra tilbake til båten på Union Island i slutten av uka for en ting er sikkert: Hotell opphold kan ikke måle seg opp mot båtlivet. Det er lege i sos internasjonal som gir oss klarsignal før vi kan forlate . Nå tygger vi smertestillende ser fransk TV, pleier sår og gleder oss til å mønstre på Quiet Place snart.

Fullt hus ombord Quiet Place!

p1010518Da er Quiet Place fyllt opp med forfrosne venner fra nord. Stig Thorsen mønstret på i Marigot Bay og fulgte med sørover til Grenada for å plukke opp Torill og Børre. Det ble en fin seilas med stopp i Bequia og Union Island for utsjekking . Inn og utsjekking mellom øyene er en historie for seg selv. Bortsett fra at de vet å ta seg betalt kan byråkratiet til tider være irriterende tungrodd. Først skal papirer fylles ut hos Customs før pass og papirer sjekkes hos imigration. Kristin tar seg av dette og er derfor skipper ombord, da det er skipper som skal ta seg av disse oppgavene. Og bli oppgradert som skipper gir jo også mulighet til å ta andre avgjørelser ombord. Som feks. når seilene skal reves. Ut. benytter seg selvfølgelig av dette titt og ofte da det til enhver tid bålser friskt i Karibien. Torill og Børre kom blid og fornøyd, men hvor var bagasjen ? Jo, den kom heldigvis dagen etter slik at vi kunne forlate Grenada med kurs  nordover mot områder vi så vidt hadde rukket å bli kjent med. Det ble dessverre motvind og rufsete sjø så jernhesten måtte jobbe. Første stopp ble Carriacou. Her fikk våre gjester første møte med rompunhcen i en svært så sjarmerende bar.Neste dag bar det videre Union Island. I Clifton sjekket vi inn igjen for å seile neste dag til Mayreau. Stopp på Sandy Island med bading og snorkling før vi ankret opp i Saline Bay. Våre gjester begynner nå å skifte hudfarge fra hvit til blek rosa og har funnet seg godt til rette . Nå  venter dager med sosialt samvær, sjøbad og nærmere bekjentskap med området.

Hva skjer ?

For noen der hjemme som har fulgt reisen vår på bloggen kan nok lure på hva som skjer når det går langt i mellom blogginnleggene. Her går dagene i Karibisk tempo. Dvs. dagene flyr avgårde uten store happeninger, men flust av små . Vi fikke et lengre opphold enn planlagt i Rodney Bay pga. noe feil på det elektriske anlegget. Men hva gjør vel det når en treffer hyggelige mennesker, sola skinner og en guru av elektriker finner feilen og alt blir i orden. På en av våre daglige "dingyturer" så vi blant mange franske , engelske og kanadiske båter en norsk båt fra Harstad. Selvfølgelig tøffet vi innom og hilste på. Her traff vi Raymond og Merethe i deres Bavaria Verbena. De er bosatt i Harstad,jobber på hurtigruta og seiler "melkeruta" et år. De er skikkelige sjøulker som har seila mye i kalde farvann i Nord Norge og Vestlandet.  De hadde hatt store reparasjoner med bakgrunn i feil på el. anlegget som blant annet hadde ført til bytte av seildrev. Etter at begge båtene var klare for videre ferd satte vi seil sammen sørover.Vi har nå hatt noen hyggelige dager sammen med dem i Marigot Bay på St. Lucia. Føler at dette på en måte er blitt "hjemmehavna" vår nu da vi har vært innom her flere gang. Nå venter vi på Stig som mønstrer på i dag før ferden går videre sørover. Vi seiler nå i retning Grenada hvor vi plukker opp nye gjester neste helg. Vi har gode dager fri for mas, stress og klokka er for lengst pakka bort. Sola bestemmer døgnrytmen. Dvs. at vi går tidlig til sengs og står opp med sola. Mye av fysisk aktivitet foregår i sjøen. Nå behersker til og med bestemor maske og snorkel og kan ta del i livet under vannflaten. VerbenaVinteraktivitet !

Martinique

Etter å ha sendt Tina og Daniel fra Fort De France hjem til  vinter Norge kom et værbilde med mye regn og sterk vind over øyene her. Vi valgte derfor å gå inn i Karibisk tempo, dvs. ta det helt med ro, og benytte sjansen til å gjøre oss bedre kjent på denne øya som siden koloni tiden har vært i fransk eie. Etter å ha trålet Fort De France som er en hektisk moderne by flyttet vi oss sør på øya til Ste.Anne. Dette er en liten by med vakre hvite strender og et roligere tempo enn FDF. Turen gikk i motvind for motor. Vi passerte Diamond Rock som langt tilbake var gjenstand for konflikter mellom England og Frankrike. Utrolig at et en stor stein i havet blir gjenstand for så mye . Diamond Rock Pga. været er det mange båter i bukta. Ingen skandinaviske båter å se her.Vi ligger godt ankret på sandbunn med godt feste. Det har siste dager regnet kraftige byger både natt og dag og vinden har blåst opp i 18 sm. Det ser heldigvis ut som vinden avtar snart, og da trekker vi sørover mot St.Lucia igjen.