Skipperen`s fru har «overtatt » skuta !

Mottakelse på brygga i Porto MoganEndelig !

Etter tre lange uker kunne jeg endelig skue de hvite seilene fra Quiet Place fra molloen i Porto Mogan. I frisk bris ankom Jan i rute etter å ha krysset Atlanteren alene fra Karibien. En bragd mener jeg og flere, men selv er han beskjeden og gir all honnør til autopiloten ombord. På brygga får han selskap av Rolf Mathiassen som hopper ombord og hjelper til at Quiet Place får plassert seg i den trange havna.

Jan har lagt fra seg «penna» og jeg prøver fortvilt å få han til å diktere en oppsummering av turen. (merkelig så mye han slipper unna så snart jeg er i nærheten ) Han gjentar nok en gang at den praktiske biten er «peanuts», men en må kjenne seg selv godt å vite at en takler den psykiske påkjenningen med å være alene og bare stole på seg selv under ulike forhold. Dette gjelder lange netter i stup mørke og der du er klar over at det er 1400 nm igjen til nærmeate land. Du kan treffe en kontainer, treffe en hval, garn i propell(som skjedde to ganger underveis ) og andre uforutsette hendelser. Dette må en takle alene. Ellers gir han stor ros til sin beste venn autopiloten. Hadde den sviktet ville nok turen blitt svært slitsom.

Tilbakemeldingene på bloggen var et høydepunkt og gav inspirasjon til å skrive hver dag. Takk til dere alle som fulgte med på ferden.

Nå er skuta pleid og stelt på alle måter og skinner som en sol. ( bortsett fra en fabrikasjons-feil i skrog som førte til en lekkasje som måtte tettes ). Skipperen er også nybarbert og fremstår uforskammet frisk og rask. Noen kilo lettere er han , men det lar seg fort fikse.

Den største oppdagelsen han gjorde underveis var at han kunne skrive !!
Nå lar vi Quiet Place ligge i Porto Mogan inntil nye eventyr venter.

PS. Noen bilder fra turen finner du ved å trykke her, eller i de vanlige albumene i «bilder»!

Oppbrudds stemning i den norske seilflåten!

Tiden begynner å nærme seg hjemreise for de fleste av de norske båtene. Nå drøftes rutevalg vinder og riktig tidspunkt for avreise. Foreløpig er værprognosene lite gunstig med vedvarende høytrykksrygg over hele Atlanteren.Da er det bare å lene seg tilbake, fortsatt nyte gode dager, sol, sjø og hyggelig sosialt samvær.
Våre venner på Verbena har satt kurs for Bermuda. Der vil de vente på resten av den norke flåten, og slå følge videre. De vil muligens få en tid der.
Ellers vil Quiet Place slå følge med flere båter fra starten. Godt å ha litt «selskap» når skipperen etter eget ønske skal seile skuta alene videre. Dette er et valg han selv har drømt om og ønsker å gjennomføre. Det blir nok ikke lett for skipperens frue å ta farvel på flyplassen på Tortola for å reise hjem til jobb, barn og barnebarn.
I mellomtiden nyter vi gode dager sammen på øya Gorda. Vi ligger ankret opp utenfor Saba Rock som er en liten øy godt skjermet av andre øyer og rev. Her svømmer skilpaddene rundt oss, vannet er klart som glass og sola skinner som vanlig bare avbrutt av små skurer som bare gjør godt. Vi bruker dagene til litt vedlikehold, samtidig som vi har hatt hyggelige sammenkomster med Stein og Gunn på S/Y Paquita.
Saba Rock Virgin GordaHappy hour !

St. Martin- BVI

Det ble noen dager på St.Martin. Etter noen dager med svell og mye rulling i Marigot flyttet vi oss over til Simpson Bay inn i lagunen. Da øya er delt mellom Frankrike og Nederland medførte dette en hel dag med inn og utsjekking. En slapp holdning til åpningstider og liten respekt for seilernes tid gjorde dette unødvendig kronglete. Vel, vel vi fikk noen rolige netter uten rulling, og ikke minst utført en grundig rigg sjekk av profesjonelle folk. Noen få justeringer og så var vi klar for videre ferd. Nå med British Virgin Island som neste mål. Vi la av gårde på ettermiddagen med god bør med platt lens. Vi humpet avgårde gjennom natten med vind i «baken». Denne vindretningen gjør båten vinglete i sjøen og ikke veldig behagelig. Men det ble likevel noen timer søvn på både skipper og crew før vi ankom Road Town på Tortola.

TortolaHer møtte vi igjen gode seilvenner på Verbena og Enzo . Etter innsjekk og lunch gikk ferden videre Nanny Cay. Her nyter vi fasiliteter i marinaen. Dusj, svømmebasseng, strandstoler og internett. Lenge mellom hver gang vi ligger i havn. Men vi ligger ikke lenge før vi savner ankring og rent vann rett over rekka. I morgen pakker vi og setter kurs for Norman Island hvor det skal være flotte forhold for snorkling og dykking. Vi gleder oss !

Ferden går videre…

BarbudaEtter en fin uke på Antigia i Freeman Bay ved English Harbour gikk ferden videre til Barbuda. Milevis av hvite strender og turkist hav har festet seg på netthinna og vil bli husket . Her kunne vi få flere mil alene da de eneste turistene vi så var de titalls andre seilbåtene som lå ankret opp langs Low Bay. For å sjekke ut av Antigua Barbuda måtte vi inn til «byen » Codrington som lå på andre siden av lagunen . Vi dro dingyen over og krysset lagunen inn til Codrington. Stedet hadde total mangel på tilbud til turister. Ikke så mye som en T.skjorte selger var å se.(vi savnet dem heller ikke ) Så møtte vi heller ingen andre turister her. Vi støtte på stedets innbyggere og noen hester og esler som vandret fritt i gatene. En deilig og rolig atmosfære.
Videre fra Barbuda ble det en deilig nattseilas i måneskinn med rolige vinder til St. Martin. Her ligger vi nå ankret i Marigot. Vi har møtt igjen gode seilvenner og planlegger noen dager her. Her mangler det ikke på turister og det som følger med av infrastruktur. Moro det også.

Ferden går videre mot Nord.

Da har vi forlatt sjarmerende Dominica, og startet ferden videre . Dominica sjarmerte oss med den fantastiske storslagne naturen, vennlige stolte mennesker og enkelheten. Her var det ikke store utvalget i supermarkedene. Restaurantene hadde sjelden noe av det som stod på menyen, men det de serverte smakte godt.

Vårt første stopp på vei Nord planla vi å være øygruppa Iles des Saintes med stopp i Bourg de saintes. Vi slapp anker da alle bøyene var opptatte og det var merket ankringsområdet i kartet. Vi laget oss mat mens to delfiner lekte rundt oss. Herlig ! Men vi fikk ikke være lenge i paradis før vi ble møtt av en brysk herre som fortalte at det ikke var lov å ankre i havna, og han bad oss om å ankre opp i ei bukt på naboøya. Der lå det allerede en haug med båter og ventet på moring. Det ville mest sannsynlig bli kamp om plassen neste morgen. Denne kampen hadde vi ikke lys tå ta. Vi heiste derfor klutene og i kvelds sola satte vi kurs videre mot Nord. Nå droppet vi like godt de franske øyene og gjorde en fin nattseilas i 7 sm. til Antigia. Vi ankom Antigia på morgenen, og ble møtt av et hav vi ikke tidligere har sett maken til. Så turkis som vi bare har sett prospektkortene fra Karibien tidligere.

img_0269

Nå ligger vi for en gang skyld ved brygge i Jolly Harbour. Og for en kontrast til forrige havn. Her er det lekre barer, neonlys og et supermarked som bugner av godsaker. Men hva så ? Vi sjekker ut stedet litt med buss og joggesko så får vi se ……..

Dominica

Etter en fin seilas fra Martiniqe ankom vi Roseau som er hovedstaden på øya Dominica. Det sies at om Columbus kom tilbake i dag ville Dominica være den eneste øya han ville kjenne igjen. Dette fordi øya ikke er berørt av store ødeleggelser og utviklingen på øya har stått stille. Øya har en spektakulær natur med høye fjell , store innsjøer, fantastiske fossefall, fargerike planter, varme kilder mm. Dominica  har syv potensielle aktive vulkaner.

Det er ca. 70000 innbyggere på øya. Befolkningen er kjent for å være vennlig og imøtekommende ovenfor besøkende.

Vi ble møtt av Sea Cat som tilbyr moringer og guide tjenester til seilende. Vi ble fort klar over at det ikke var fristende badevann og hvite strender som trakk seilere til stedet. I sene kveldstimer ble lukt fra stedets septiktanker så illeluktende at lukene måtte skalkes. Men fristende strender og badevann har vi hatt i bøtter og spann, så nå ville vi utforske det øya har å by på av naturopplevelser.

Vi var ikke alene norske i bukta. Vi kom i kontakt med familien på Cairos og sammen med dem avtalte vi en guidet tur arrangert av Sea Cat. Det ble en fantastisk dag fra tidlig morgen til solen gikk ned. Dvs. vi rakk akkurat et glass vin i solnedgangen på fordekket til Cairos. En fin avslutning på en opplevelsesrik dag.

Etter en kjøretur på humpete veger i ulent terreng startet vi med en tur gå tur på 45 min. som førte oss til øya`s flotteste fossefall The Middelham Falls.Turen opp var en opplevelse i seg selv gjennom en jungel av trær og vekster ulik fra de vi kjenner hjemmefra. Det var bratt og ulent, men ikke verre enn at de to små på Cairos,Torbjørn og Telma, spratt som små apekatter i jungelen. På toppen ventet oss et fantastisk syn . Vanskelig å beskrive, men bildene taler for seg. Vannet i bunnen av fossen var kaldt, men deilig forfriskende. Friskt badevann.Ut på tur.